Tyskland - Lillebror i midten

Tyskland er et land som har fascinert meg i lengre tid. Hva gikk galt for det i dag så tilsynelatende fremragende riket? La oss se nærmere på litt historie.
Tyskland står i dag som et av Europas fremste nasjoner og en av verdens ledende industriland. Eksportvarer som maskiner, transportmiddel og tekstiler blir fraktet i store mengder til handelspartnerne Frankrike, Storbritannia, USA, Nederland, Italia og Belgia. Men dette har ikke alltid vært en realitet. Tyskland som nasjonalstat ble først etablert som det tyske keiserrike 18. januar 1871 etter flere blodige kriger hvor Tyskland erobret land fra blant andre Danmark. Dette var etter mye kamp og initiativ fra den første tyske kansleren Otto von Bismarck. Tidligere ble riket kalt det tysk-romerske riket som ble grunnlagt i Verdun i 843 når Karl den stores rike ble delt. Dette var en nokså løs føderasjon som besto av så å si selvstendige kongeriker og fyrstedømmer. Etter at Tyskland ble et samlet rike i 1871 ble en ild tent i det tyske folk, og følelsen av en nasjonal tilhørighet ble sterkere. Et ønske om å utvide sitt allerede samlede rike vokste fram. Fra 1880-årene begynte Tyskland å erobre territorium utenfor landets grenser. Mange syntes lite om at en ny potensiell stormakt nå skulle kaste seg inn i kappløpet om koloniherredømme, og mange nasjoner følte seg truet av tyskernes kraftige ønske om å utvide eget landområde.
Men de fleste stormakter hadde i 1880-årene allerede vært involvert lenge i koloniseringen og var blitt godt etablert i kappløpet. Grunnet den sene samlingen av riket kom Tyskland sent inn i kappløpet, noe som førte til at Tyskland i noen grad fikk “restkoloniene.” Dette fikk tyskerne smertelig oppleve under Berlinkonferansen 15. november, 1884 til ut i 1885. På denne tiden hadde Tyskland ingen kolonier og var ny i kolonisirkuset. På denne konferansen ble de afrikanske landområdene fordelt mellom europeiske stormakter. Her ble grensene mellom de afrikanske landene tegnet opp med linjal og fordelt mellom nasjonene uten noen form for afrikansk innflytelse. De samme grensene gjelder den dag i dag, selv om koloniene er løst opp og kolonimaktene har trukket seg ut av området. Som nevnt tidligere kom tyskerne så sent inn i kappløpet at de måtte nøye seg med færre og mindre kolonier enn Frankrike og Storbritannia. Likevel ble Tysklands viktigste kolonier nettopp i Afrika. De andre koloniene som blant annet lå i Stillehavet var av ganske ubetydelig størrelse.
Her er noen av koloniene som Tyskland fikk utdelt eller erobret:
I Afrika fikk de utdelt Kamerun, Togoland, Tysk Østafrika og Tysk Sydvest-Afrika. I Kina hadde de en eneste koloni. Den var i Kiautschou. I Stillehavet derimot var det betydelig flere, men de var meget små og ubetydningsfulle. Det var blant andre Kaiser-Willhelmsland, Nauru, Bismarckøyene, Karolinene og Marshalløyene.
I kolonitiden utgjorde det opprinnelige Tyskland kun 17% av flateinnholdet til det tyske riket, resten var erobret land. Dette bringer oss inn på spørsmålet om hvordan et rike som har så mye land utenfor sine egne landegrenser klarer å administrere disse områdene. Tyskerne hadde en løsning på det. Samme året som koloniene ble opprettet, ble det etablert et kompani som skulle ta seg av administrasjon og handel. For eksempel i Tysk Øst-Afrika ble det “tyske Østafrikakompaniet” etablert og sendt ut til Østafrika-området. Der var de fyrster og ledere i samfunnet, underordnet av den tyske stat. Andre steder som i for eksempel Tysk Sydvest-Afrika var det inntoget av tyske misjonærer på midten av 1800-tallet som gjorde at den tyske stat etablerte seg der og fikk makt. Der sitter enda mye av den tyske kulturen igjen. Der er til og med en betydelig andel tysktalende grupper igjen der. En tysk forretningsmann hadde allerede i 1883 fått landkonsesjon på Angra Pequena av den tyske regjeringen. Året etter ble den erklært under beskyttelse av Tyskland, og etter Berlinkonferansen i 1885 fikk Tyskland kontroll over hele området som i dag er Namibia.
I perioden 1871 til 1914 var det en tid med fred i Europa etter en stor krig mellom Frankrike og de Preussiske landene. Tyskland hadde nå vokst til å bli en sentral stormakt i Europa, faktisk den aller største. Hatet mellom Frankrike og Tyskland hadde tatt til og var nå ganske intenst. Men Otto von Bismarck kjempet for å bevare freden. Tyskland hadde erobret franske områder. Men nå ble det dannet allianser i fredstiden. Dette var for å stabilisere makten i Europa. Tyskland gikk i allianse med Østerrike-Ungarn og senere også Italia. Kolonikappløpet styrket aliansetetthetene. Men når alt kom til alt hadde alle interesse i Balkan, og det meste pekte mot en Europeisk konflikt. Etter 5 år med en av tidenes blodigste kriger, kom man i 1919 endelig fram til en fredsavtale. Den ble fremforhandlet og undertegnet i Versailles, derav “Versaillestraktaten”. I traktaten ble det klart at Tyskland var ansvarlig for krigen, og måtte derfor betale store beløp i krigserstatning. I tillegg måtte de gi fra seg store deler av koloniene. Dette møtte selvfølgelig liten offentlig motstand, da Tyskland hadde tapt krigen. Dette er derfor en meget spesiell situasjon. Slike konflikter fører oftest til krig, mens i dette tilfellet ble det resultatet av krig. Tyskerne vendte slukøret hjem til Tyskland som nå var blitt betraktelig mindre i omfang. De følte seg tråkket på og overkjørt. Tysklands nederlag i første verdenskrig skapte en stor politisk og økonomisk krise i landet. Både kapitulasjonen og de harde betingelsene i Versailles-traktaten som nå hadde krevd en avmilitarisering av landet, ble opplevd som ydmykende i Tyskland.
Når Adolf Hitler kom til makten i 1933 gikk han drastisk til verks for å undergrave Versaillestraktatens myndighet. Han bygde opp igjen det avmilitariserte forsvaret, gjeninnførte verneplikten og økte den økonomiske støtten til forsvaret. Det var allerede her England og Frankrike skulle satt ned foten og sagt ifra. Versaillestraktaten så ikke ut til å ha innvirkning på Tyskland lenger. Dette førte til en enda blodigere krig enn 1. Verdenskrig. I løpet av 2. verdenskrig hadde over 60 millioner mennesker mistet livet.
I dag er Tyskland igjen en av Europas mektigste nasjoner. Selv om mange enda ser ned på dem grunnet behandlingen av omverdenen. De har vært skyld i to verdenskriger, og det blir nok ikke glemt med det første, selv om det i senere år har kommet en større aksept for tyskere og tysk tankegang. Koloniseringen førte til skeiv maktfordeling i Europa og til at enkelte nasjoner ble maktsyke og ovenpå. Samtidig som tysk innflytelse på kulturen og språket rundt om i verden fikk slå rot, spesielt i sydvest-Afrika, ble Europeiske koalisjoner og unioner svekket. Mange tenker slik, at hadde ikke Tyskland kastet seg inn i kolonikappløpet så hadde de kanskje ikke vært en stormakt i dag. Men da hadde vi mest sannsynlig også sluppet unna to verdenskriger. Spørsmålet blir da egentlig: Var det verdt det? Var den kortvarige makten det medførte verdt nesten 100 millioner menneskeliv? For datidens tyskere virket det sikkert rimelig. Men i dag ser vi tilbake på koloniseringstiden som et sorgens kapittel i Europas og verdens historie. Men nå har kanskje maktsyke europeere lært av fedrenes feil. Eller vil vi se flere blodige oppgjør med maktens velde? En ting er i hvertfall sikkert, lillebror i midten har vokst seg stor og sterk.

- Arne Pareli Pedersen